Tekster for de eldste

Stolt og glad! Livet ble snudd på hodet for funksjonshemmede Abu Taher den dagen han fikk 3500 kroner (35000 Taka) i grunnkapital til å etablere sin egen lille forretning i landsbyen. Pengene kom fra elevene på Haugmyrheia skole i Kristiansand. Familien var i en fortvilt situasjon og levde i stor fattigdom. Ikke minst var det vondt for Abu når ikke det var mulig å skaffe nok mat til kona Ashrafun Bibi og de to sønnene på 7 og 14 år. Å måtte spørre slektninger som allerede var fattige om mat, var vanskelig og ydmykende.
Fordi Abu er bevegelseshemmet, er det nesten umulig å få arbeid til å forsørge familien sin. I Bangladesh er det vanskelig for mange mennesker å få arbeid til å kunne kjøpe mat og klær. For en funksjonshemmet er det enda verre. Tidligere måtte Abu prøve å få arbeid i åkeren til andre, men ofte valgte jordeieren en funksjonsfrisk mann i stedet. De dagene Abu fikk arbeid var det også til en lavere lønn enn andre.
Den lille butikken til Abu er blitt et vendepunkt for familien. Butikken er et møtested i den lille landsbyen. Der kan en få kjøpt te, kjeks, ris, vaskepulver, chips, søtsaker, saft og mye annet. Sigaretter selges enkeltvis. Mange av varene selges i ganske små pakker slik at hvert innkjøp ikke koster så mye. Dette er den eneste butikken i den lille landsbyen Abu og Ashrafun bor i, så det er populært å handle der.
Abu Tahe får et overskudd i butikken på 6-700 kroner i måneden. Det er ikke mye, men ute på landsbygda kan det være nok til at familien har mat. Også Ashrafun jobber i butikken. Det er ekstra positivt fordi jobber til kvinner er det enda færre av enn for menn. Pengene strekker også til at sønnene Atikul og Asadul får skolegang

Det er krevende å ikke ha kroppskontroll, der armer og bein lever sitt eget liv. Og det er stor utfordring for fingeren å treffe tastene på PC-brettet. Trenge hjelp til å spise mat. Afia Kabir Anila har cerebral parese (CP). Etter en utfordrende oppvekst i Bangladesh har hun nå blitt 19 år. Men livsmot har hun, er kvikk i hodet og humørfylt. Hun klarer seg. Men det har kostet!
Da Anila ble født, var hennes far en suksessrik leder for en møbelkjede med forretninger over hele landet. Mor var skolelærer. Det ble fort klart at det lille barnet ikke var som andre. CP ble diagnostisert. Foreldrene oppsøkte offentlige myndigheter for å få hjelp, men fant ut at der ikke var ordninger for å hjelpe barn med redusert funksjonsevne.
Foreldrene til Anila ble fort kjent med andre foreldre i tilsvarende situasjon, som var fortvilte og i et dilemma. I Bangladesh må du på jobb for å ha mat på bordet. Da er det vanskelig å ta seg av et barn som trenger mye hjelp til helt hverdagslige gjøremål.
Foreldrene til Anila tok da et radikalt valg. Far sluttet i møbelbransjen. Mor fortsatte i jobb, men videreutdannet seg i spesialpedagogikk/terapi. De ble gründere, og opprettet organisasjonen Tauri Foundation - med mål om å gi barn og unge med funksjonshemming fysioterapi, trening og skolegang. Det var en stor utfordring. Da årlig støtte fra Kristiansand kom på plass, var det avgjørende for å utvikle aktivitetene i organisasjonen.  
Tauri Foundation sender i dag fysioterapeuter ut i landsbyene for å veilede foreldre og tilrettelegge hjemmesituasjonen for barn med særlige utfordringer. I Rajshahi driver de «School for Gifted Children». Skolens navn illustrerer et viktig menneskesyn -  at alle barn har ressurser som kan utvikles.
Anila vokste til. Foreldrene hadde råd til å ansette assistent til å hjelpe datteren. Hun fikk systematisk hjemmeundervisning av foreldrene; i bengali, engelsk, samfunnsfag, matematikk osv. Hun gjorde store faglige fremskritt. Som femåring så foreldrene at hun trengte mere stimuli og ville gi henne skolegang. Men pga Anilas reduserte funksjonsnivå, var det ingen skoler som ville ha henne inn. Foreldrene søkte på den ene skolen etter den andre. Ved sjuende forsøk spurte far hennes rektor om han kunne snakke med Anila, før han avviste henne. Selv med Anilas vanskeligheter for å formulere ord raskt, var det tydelig at hun var ei oppegående jente. Hun klarte også opptaksprøven med glans og kom inn. 
Det har hun hatt nytte av. Likevel har det vært problematisk. Skolen var ikke tilrettelagt for rullestol. Å bruke toalettet var umulig, så hun måtte vente med det til hun kom hjem. Og forholdet til lærerne var vanskelig. Ukvemsord var vanlig.  Ofte fikk hun dask og slag. I Bangladesh er det liten aksept for å ta seg av funksjonshemmede barn. De har liten verdi. 
Likevel er Anila blant de heldige. Hun har foreldre som har stått på for henne og som har råd til å skaffe henne hjelp når hun trenger det
I dag er Anila 19 år og har med sin krevende bakgrunn nådd langt. Hun er en ivrig talskvinne for funksjonshemmede barns rettigheter i Bangladesh og har blitt invitert til å snakke om sitt engasjement både i sitt eget og andre land. Hun har opptrådt på TV og i radio og er aktivt med for å endre holdningene til funksjonshemmede i Bangladesh. Anila er blitt en viktig samfunnsbygger.

Mange har forestilling om at det i fattige land er lite overskudd til å tenke på miljø og klima. Men det et langt fra tilfellet i Rajshahi og Bangladesh. Her er noe av det en har iverksatt:

Allerede i 2006 vedtok nasjonalforsamlingen i Bangladesh forbud mot bruk av plastposer i dagligvareforretninger. Det har ført til at en benytter seg mye av papirposer til å pakke varer i. Ofte er papirposene laget av brukt avispapir. Brettet og limt sammen i mange små private virksomheter. Se for eksempel kortfilmen «Posebretteren» der en 14 år gammen jente i Rajshahi sikrer inntekt til både egen skolegang, og til et viktig bidrag for familieøkonomien. 
Her er filmen xxxx

Autorickshaw eller tuc-tuc er det mest benyttede kollektive kjøretøyet i Rajshahi. Der er tusenvis av disse små «bilene». Før spydde de ut svart dieselrøyk fra dårlige forbrenningsmotorer.  tilbake at det Så ble det forbudt med forbrenningsmotor. Nå har alle kjøretøyene elmotor. Autorikshawen kan ta opptil seks passasjerer.

For å hindre støv i Rajshahi, er det ulovlig å kjøre lastebiler inn i byens sentrum på dagen. Alle varer må leveres om natten.

For å redusere støv, har byen igangsatt store treplantingsprosjekter, og en planter vegetasjon på områder med sand og leire. I tørketiden, med små virvelvinder og mye aktivitet sier det seg selv at det veldig lett blir store mengder støv i lufta.

Før var Rajshahi en av byene i verden med dårligst luftkvalitet. Tiltakene har ført til vesentlige forbedringer. Ifølge avisen The Gardian kåret FN i 2017 Rajshahi til den byen i verden som hadde størst forbedring av luftkvaliteten de to foregående årene. I dag måles luftkvaliteten fortløpende for å kunne vurdere nye tiltak.